Vidunder

Fint liv, ja jepp. For øyeblikket hører jeg på James Morrison, smådeprimerte sanger. Ikke akkurat det jeg trenger nå, men..

Jeg er jo russ nå, og her sitter jeg. Alene. Mutters alene. Skulle egentlig vært ut med andre russ, men det er jeg altså ikke. Kjenner ikke de andre godt nok, og de ber meg knapt med på ting. Og jeg er ikke personen til å mase meg til å bli med på ting som en annen klegg! Fikk vite at endel i klassen hadde dratt for å grille ute sammen, jeg var såklart IKKE invitert! Kjente at jeg ble kvalm og lei meg da jeg fant det ut. Dagen etter var alle bedt i bursdagen til ei i klassen, da gidda fanken ikke jeg å dra altså!! Var så forbanna og lei meg på samme tid. 🙁

Husker sist bursdag jeg var på til to i klassen, det var mildt sagt JÆVLIG! Følte meg mer alene, enn noengang! folk hilset, men det ble med det.. ble bare trist av å være der. Folk snakket over hodet på meg, på hver sin side, men jeg sitter der og ikke blir inkludert. Hva skal jeg snakke med de om? Har ingenting å snakke om. Det er sannelig ikke lett.  Ble heldigvis henta, og på veien hjem begynte jeg å strigråte, det ble for mye for meg. Skjønner ikke hvordan ei som er så omtenksom og god mot andre mennesker ikke skal ha noen venner??! Jeg forstår det ikke. Jeg gjør virkelig ikke det.

Hva skal jeg gjøre for å få venner? angsten brer seg, jeg tørr nesten ingenting. Til kantina drar jeg aldri, hater å bli sett på og er redd for å møte noen jeg kjenner når det ikke passer meg. Jeg er rett og slett redd for tiden. Tror neppe johannesurten virker. Desverre.

Denne sangen går på repeat her i leiligheten. Alene med tanker, følelser og tårene som triller nedover kinnet, uten å vite hva som blir det neste..

Gode ønsker<3

-Vidunderet.

Det ble til at jeg ble hjemme i dag. Hadde tlf på vekking klokka seks, men orket ikke stå opp. Ble til at jeg sov til 11. Så da dro jeg like så greit ikke på skolen i dag. Ingen prøve eller framføring da gitt. Huff, nå er jeg redd læreren ikke har nok karaktergrunnlag på meg og det skremmer meg noe sinnsykt!

Fikk mail av Rådgiveren før i dag om at han ville at jeg skulle komme innom, noe jeg ikke orker. Skal jo på jobb i dag så er ikke vits å dra dit først, sitte der i noen få minutt og ikke få noe utav det. Niks.

Drar innom i morgen og få høre om han har noe lurt å si eller noe skolehjelp til meg så jeg ikke stryker med. Det er på tide ihvertfall!

Etter at jeg ødela foten noe grundig for en måned eller to siden har jeg hatt så vondt i den, gjør vondt å sitte, gå, stå eller sykle. For busskort har jeg ikke lengre.. det er altfor dyrt. Så skal jeg noe sted sykler jeg og det gjør innmari vondt.

—

fikk ikke posta dette før jeg dro til jobben. Det gikk bra på jobb faktisk, og fikk snakka litt ut med ei som var ei ganske god vennine. Det trengtes. Etter jobben dro jeg til kirka, der var en venn av meg. Han er en så god person. Vi er så like selv om det er mange års forskjell. Satt der og drakk te og snakket i over en time. Godt.

Sykla hjemover, så henta jeg en pakke på butikken. Masse hudpleieartikler fra Dermalogica-Clean Start. Håper virkelig dette hjelper, for det kosta meg en liten formue. Tenkt å begynne med dette i morgen og se hvordan det virker den neste mnd.

Får legge meg snart. Skal bare se og lukte på produktene først, hehe.

Håper det blir en fin dag i morgen også. Må prøve å se lysere på ting..

Gode ønsker.

Vidunderet<3

Jeg er så utrolig sliten og LEI av meg selv at jeg får ikke sagt det!

Jeg var helt klar over at vi hadde skrivedag i dag, men dumme meg trodde den starta da timen i det faget begynte og slik var det altså ikke. Så da hadde jeg gått i en annen time før jeg dro innom skolen og ei i klassen spurte hvordan det hadde gått, og jeg skjønte ikke bæra.. herrefred, så dum de må tenke at jeg er nå 🙁 klarer alltid å drite meg ut jeg! Så denne skrivedagen ble det ikke noe av, men jeg får «heldigvis» ta den igjen neste time(neste uke).

Nok om det.. oker ikke gråte mer over hvor ubrukelig jeg er. Det gjør jeg nok som det er.

Da jeg dro hjem fra skolen ringte jeg jobben og sa jeg var syk, det ser helt forferdelig ut her inne, jeg skal liksom har fremføring i morgen(en som jeg har utsatt to ganger nå) og «øve» til prøve, hvor jeg ikke har begynt enda. Huff, det her høres sikkert ut som «filleting», men det er virkelig IKKE det. Jeg makter ingenting om dagene, merker at jeg er uten lykkepillene så til de grader, helt innerst til huden. Får ikke gjort det jeg vil eller må. Klarer såvidt å dra på jobb, men det må jeg siden jeg kun lever av stipend, hvor jeg får 2024 kr å klare meg på i mnd. Noe jeg ser på som UVERDIG! 🙁

Nå føler jeg mest for å bare slappe av og evt ikke dra på skolen i morgen. Men jeg vet jo at jeg MÅ ellers har lærerne for lite grunnlag til å sette karakter. Det er bare så tungt å sette seg ned og gjøre lekser. Lese lange og totalt uinteressante tekster om og om igjen til det sitter nogenlunde. Hjelp til skolearbeid får jeg jo ikke. Har vært innom rådgiveren nesten hver dag i nesten 1 år nå, og han har ikke gjort noe!! Eneste jeg har fått igjennom er en time lengre på prøver og eksamen. Kjenner jeg både er lei meg, frustrert og forbanna over hele situasjonen! 🙁

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Eier ikke konsentrasjon lengre. Får meg ikke til å gjøre lekser, bare utsetter og utsetter. Redd jeg kommer til å stryke i noen fag, og det går bare ikke. Orker ikke bruke mer tid på vgs enn dette. :/

Hva skal jeg gjøre?

Nå er jeg lei. Luta lei. Med stor L.

Er bare så lei av å gå igjennom dette marerittet alene, synes ikke jeg har fortjent det.

Lei av å gråte og å føle meg ubrukelig, lite verdt og ensom. Ikke er jeg blind heller, jeg ser blikkene til de andre i klassen, føler meg skikkelig utenfor. Det er en ekkel følelse, den gir meg magevondt.

Ikke orker jeg å skrive, ikke å gjøre lekser/pugge til prøver/fremføringer og andre grusomme gjøremål. Bare det å kjøpe og lage mat er et ork. Jeg har endelig sluttet på lykkepillene jeg har gått på i mange mnd nå, cipralex og fant ut at jeg ville prøve Johannesurt istendenfor. Til nå har hodepinen gitt seg og marerittene avtatt mer og mer. Men jeg er fortsatt sliten og på gråten, ofte. Tårene bare kommer, jeg klarer ikke å stoppe de. På en måte er det som jeg ikke vil stoppe de, bare få ut det som er inne i meg. Ikke sitte med alt det vonde inni meg, vise litt følelser. Ikke at noen bryr seg uansett, men det er godt å gråte i blant. Om ikke andre gjøre det, så synes jeg synd i meg selv. Selvmedlidenhet må man ha.. huff, ganske tragikomisk hele dette livet. Glad det er over snart..

Ikke at jeg skal ta livet mitt, selv om jeg har tenkt tanken skremmende ofte. Både ute og inne under dyna på nattestid. Det hadde kanskje vært for det beste, men jeg er for feig. Vet ikke hvor, hvordan eller hva jeg evt. skal ha på meg om jeg velger det skrittet. Er jo så mye man må ta hensyn til føler jeg. Har også søsken jeg må tenke på.

Det er jo så mye som mangler, både gode venner og kjæreste, en vakker kropp, en nydelig hundevalp, at min fine søster bodde nærmere, en jobb eller utdanning jeg trives med, egen lys og trivelig leilighet og fritidssysler. Slik jeg ser det nå, er dette «drømmen» min. Det jeg higer etter akkurat nå. Håper jeg en dag vil nå målet. Få et godt nettverk med folk som genuint bryr seg om meg og vil mitt beste, et fint sted å bo, gjerne med en hund og samboer og en flott jobb.

Om jeg ikke når dette målet.. da orker jeg ikke mer. Da er det nok! I løpet av mitt nesten 20årige liv har jeg slitt nok som det er, om ikke resten av livet skal være et sant helvete som resten! Jeg prøver å forandre tankemønstre, leser «The secret» og følger de rådene, men jeg får det ikke til. Føler meg maktesløs.. angsten brer seg, jeg blir redd, begynner å gråte og vil bare gjemme meg. Det er tryggest hjemme alene hvor ingen ser meg, men samtidig er det så trist, pokkers alene dag ut og dag inn, det gjør noe med deg. Det går ikke lenger.

Jeg vil ha en forandring..

Hjelp.

inne sitter jeg, mens sola har steket i hele dag. I hele natt har jeg vridd meg i smerte, magen har vært vond igjen. Klokka 6 i morrest begynte jeg å spy, så prøvde jeg å sove litt til og timen etter spydde jeg igjen. Ufattelig vondt. Å spy er noe av det verste jeg vet. Den følelsen er så ekkel.Og det verste av alt, jeg er mutters alene her i leiligheten! Det er ille nok å bo alene til vanlig, men enda verre når man er så dårlig som jeg er nå. 🙁

Har ikke spist noenting i dag, er så sulten. Har ingenting å spise heller, og klarer nesten ikke å gå så får ikke dratt på butikken. Har heller ikke tatt lykkepilla i dag, så sitter å gråter nå.

Huff, lite hyggelig dag. Værste dagen på lenge. Føler meg som dritt rett og slett, er kvalm, sulten, kaldsvetter, og gråter.

Får prøve å legge meg.. enda hvor vondt det blir. Dette er så kjedelig! Unner ingen dette livet. Holder på å gå på veggen! Skulle ønske noen hadde vært her for meg! men det er det jo såklart ikke.. uff, vet ikke hvor mye lengre jeg klarer dette. 🙁

Tenkte at det var på tide å stare på nytt, med en ny blogg. Det er så mye forandringer som skjer med meg for tiden at jeg kjenner at det er på tide å skrive det ned slik at jeg slipper så mye kaos inni meg. Det kan jo fort gå i spinn når man tenker på for mye, og er det noe jeg er «god» på er det akkurat det.

Har tenkt å forbeholde meg anonym her, det er nok lettest. Hadde en blogg før og skrev så personlig at det var skremmende å ha den ute på nett. Denne gangen skal det bli annerledes. Jeg tror dette blir bra! Nesten så jeg kan kjenne det på meg. 🙂

Litt om meg kan jeg vel dele..
Er ei ung jente som sliter litt med psyken og prøver å finne ut av livet.. det er ikke lett.

Kommer til å legge ut ganske, veldig og litt personlige innlegg som vil vise hvem jeg er som person. Så om noen tar turen innom vil de bli «kjent» med meg på den måten.

Det var alt jeg hadde å si, innledningsvis.

Stay tuned.

Gode ønsker
Vidunderet. <3