Nå er jeg lei. Luta lei. Med stor L.
Er bare så lei av å gå igjennom dette marerittet alene, synes ikke jeg har fortjent det.
Lei av å gråte og å føle meg ubrukelig, lite verdt og ensom. Ikke er jeg blind heller, jeg ser blikkene til de andre i klassen, føler meg skikkelig utenfor. Det er en ekkel følelse, den gir meg magevondt.
Ikke orker jeg å skrive, ikke å gjøre lekser/pugge til prøver/fremføringer og andre grusomme gjøremål. Bare det å kjøpe og lage mat er et ork. Jeg har endelig sluttet på lykkepillene jeg har gått på i mange mnd nå, cipralex og fant ut at jeg ville prøve Johannesurt istendenfor. Til nå har hodepinen gitt seg og marerittene avtatt mer og mer. Men jeg er fortsatt sliten og på gråten, ofte. Tårene bare kommer, jeg klarer ikke å stoppe de. På en måte er det som jeg ikke vil stoppe de, bare få ut det som er inne i meg. Ikke sitte med alt det vonde inni meg, vise litt følelser. Ikke at noen bryr seg uansett, men det er godt å gråte i blant. Om ikke andre gjøre det, så synes jeg synd i meg selv. Selvmedlidenhet må man ha.. huff, ganske tragikomisk hele dette livet. Glad det er over snart..
Ikke at jeg skal ta livet mitt, selv om jeg har tenkt tanken skremmende ofte. Både ute og inne under dyna på nattestid. Det hadde kanskje vært for det beste, men jeg er for feig. Vet ikke hvor, hvordan eller hva jeg evt. skal ha på meg om jeg velger det skrittet. Er jo så mye man må ta hensyn til føler jeg. Har også søsken jeg må tenke på.
Det er jo så mye som mangler, både gode venner og kjæreste, en vakker kropp, en nydelig hundevalp, at min fine søster bodde nærmere, en jobb eller utdanning jeg trives med, egen lys og trivelig leilighet og fritidssysler. Slik jeg ser det nå, er dette «drømmen» min. Det jeg higer etter akkurat nå. Håper jeg en dag vil nå målet. Få et godt nettverk med folk som genuint bryr seg om meg og vil mitt beste, et fint sted å bo, gjerne med en hund og samboer og en flott jobb.
Om jeg ikke når dette målet.. da orker jeg ikke mer. Da er det nok! I løpet av mitt nesten 20årige liv har jeg slitt nok som det er, om ikke resten av livet skal være et sant helvete som resten! Jeg prøver å forandre tankemønstre, leser «The secret» og følger de rådene, men jeg får det ikke til. Føler meg maktesløs.. angsten brer seg, jeg blir redd, begynner å gråte og vil bare gjemme meg. Det er tryggest hjemme alene hvor ingen ser meg, men samtidig er det så trist, pokkers alene dag ut og dag inn, det gjør noe med deg. Det går ikke lenger.
Jeg vil ha en forandring..
Hjelp.